Kaoshjerte begynner med at Minja våkner opp i blokka hjemme på Stovner, forslått og med hukommelsestap:
Lyden skjærer gjennom trommehinnene og jeg vet at noe er galt.
Jeg vrir hodet, det føles som en jernstang er tredd langs nakkevirvlene og ned i ryggen min.
Jeg er hjemme. Ligger i sofaen. Jeg ser stuebordet og kjøkkenkroken. Registrerer at det ser ryddig ut. Sollyset er skarpt, men brytes av flekkene på vinduet. Hjernen min er tom og kroppen er kaos.
Det er fasttelefonen som ringer og truer med å sprenge hodet mitt. Jeg griper etter den. Det gjør vondt overalt. Jeg trykker på svarknappen, krøller meg sammen til en ball, men slipper ikke stua av syne.
En lyd unnslipper tunga mi.
– Minja? sier noen i telefonen.
Hvem er det som snakker? En dame. Voksen.
– Er du våken?
Jeg kjenner igjen stemmen. Den er nær. Min egen?
– Hæ?
– MINJA! Det er mamma.
Mamma. Et ord.
– Åh. Hei.
Selvfølgelig. Jeg har en mamma.
– Hva er det, Minja? Har det skjedd noe?
Stemmen hennes er stram, tett på, inni øret mitt. Jeg skifter hånd. Blikket mitt streifer den mørke gangen. Er det noen der? Reiser meg opp. Det klarner. Jeg balanserer, finner støtte. Hjernen min er fortsatt blank.
– Nei da, det går fint. Jeg bare sovna på sofaen.
– Å. Vekket jeg deg? spør mamma og legger til med strengere stemme:
– Klokka er 11. Håper du ikke har sovet bort hele sommeren.
Sommeren? Er det sommer?
Jeg husker ikke …
Plutselig skjærer noe gjennom kroppen, noe som dytter meg over kanten. Hva har skjedd? Jeg er jo helt lam i hue. Lynraskt samler jeg minnene om i går. Om uka som har vært. Om … sommeren?
Faen.
Tomt.
Jeg husker ingenting.
– Jeg kommer jo hjem i dag, sier mamma. Litt spak.
Jeg husker ingenting!
– Fra hvor?
Stille.
– Minja … hva har skjedd? sier hun.
Jegvetikkevetikkevetikkevetikkevetikkevetikke.
Reiser meg. Gulvet kommer i rekordfart mot meg.
– Jeg ringer deg tilbake, rekker jeg å si før nesa mi moses og jeg kjenner smaken av mer blod.
VI SPOLER ET STYKKER FRAMOVER I HISTORIEN OG AVSLUTTER MED EN LITEN SCENE:
Jeg snudde meg bort. – Hva skal jeg gjøre? spurte jeg. – De river meg i stykker, alle kreftene som drar i meg, det som lokker i skogen, mørket som tar over inni meg.
Hånda hans på min arm. – Minja.
Han la hendene rundt ansiktet mitt, så på meg. Det var noe der, noe jeg ikke hadde sett før. Et alvor.
– Du er i ferd med å oppdage sannheten, og det kan gjøre vondt, sa han.
Noe løsnet i meg. – Du tror?
– Jeg vet.
– Hvorfor …?
– Jeg skal fortelle, men først må du vite dette. Du skal ikke være så redd. De kjenner på frykten din og spiller på den.
Jeg vrir hodet, det føles som en jernstang er tredd langs nakkevirvlene og ned i ryggen min.
Jeg er hjemme. Ligger i sofaen. Jeg ser stuebordet og kjøkkenkroken. Registrerer at det ser ryddig ut. Sollyset er skarpt, men brytes av flekkene på vinduet. Hjernen min er tom og kroppen er kaos.
Det er fasttelefonen som ringer og truer med å sprenge hodet mitt. Jeg griper etter den. Det gjør vondt overalt. Jeg trykker på svarknappen, krøller meg sammen til en ball, men slipper ikke stua av syne.
En lyd unnslipper tunga mi.
– Minja? sier noen i telefonen.
Hvem er det som snakker? En dame. Voksen.
– Er du våken?
Jeg kjenner igjen stemmen. Den er nær. Min egen?
– Hæ?
– MINJA! Det er mamma.
Mamma. Et ord.
– Åh. Hei.
Selvfølgelig. Jeg har en mamma.
– Hva er det, Minja? Har det skjedd noe?
Stemmen hennes er stram, tett på, inni øret mitt. Jeg skifter hånd. Blikket mitt streifer den mørke gangen. Er det noen der? Reiser meg opp. Det klarner. Jeg balanserer, finner støtte. Hjernen min er fortsatt blank.
– Nei da, det går fint. Jeg bare sovna på sofaen.
– Å. Vekket jeg deg? spør mamma og legger til med strengere stemme:
– Klokka er 11. Håper du ikke har sovet bort hele sommeren.
Sommeren? Er det sommer?
Jeg husker ikke …
Plutselig skjærer noe gjennom kroppen, noe som dytter meg over kanten. Hva har skjedd? Jeg er jo helt lam i hue. Lynraskt samler jeg minnene om i går. Om uka som har vært. Om … sommeren?
Faen.
Tomt.
Jeg husker ingenting.
– Jeg kommer jo hjem i dag, sier mamma. Litt spak.
Jeg husker ingenting!
– Fra hvor?
Stille.
– Minja … hva har skjedd? sier hun.
Jegvetikkevetikkevetikkevetikkevetikkevetikke.
Reiser meg. Gulvet kommer i rekordfart mot meg.
– Jeg ringer deg tilbake, rekker jeg å si før nesa mi moses og jeg kjenner smaken av mer blod.
VI SPOLER ET STYKKER FRAMOVER I HISTORIEN OG AVSLUTTER MED EN LITEN SCENE:
Jeg snudde meg bort. – Hva skal jeg gjøre? spurte jeg. – De river meg i stykker, alle kreftene som drar i meg, det som lokker i skogen, mørket som tar over inni meg.
Hånda hans på min arm. – Minja.
Han la hendene rundt ansiktet mitt, så på meg. Det var noe der, noe jeg ikke hadde sett før. Et alvor.
– Du er i ferd med å oppdage sannheten, og det kan gjøre vondt, sa han.
Noe løsnet i meg. – Du tror?
– Jeg vet.
– Hvorfor …?
– Jeg skal fortelle, men først må du vite dette. Du skal ikke være så redd. De kjenner på frykten din og spiller på den.
webdesign, foto og illustrasjoner : Kathrine Storm-Olsen ©2014
